Back again…

 

Etter noen dager med særdeles kalde temperaturer vendte me snuten sørover igjen. Målet var å komme oss ut på et par toppturer i Banff området, me oppsøkte Alpine Club of Canada, en slags tøffere versjon av turistforeningen så hadde en del hytter i området som va fine turmål. I klubbhuset ble me hjulpe av ei dama så snakka fortere enn någe aent menneske någen av oss hadde møtt. Hu snakte t oss som om me hadde vokst opp i den kanadiske fjellheim og refererte t stedsnavn som om me sko ha sprunge ront i området heila livet. Etter me på pedagogisk vis fekk forenkla foredraget litt fant me fram någen hytter og områder så kunne passe oss. Litt kjøretur oppover i fjellheimen og vell fortøyd på ein parkeringsplass i ødemarken venta me spendte på neste dag. Dessverre viste ikje værgudene seg fra sin beste side og  turplanene blei någe reduserte. Me fekk alikevell ein langrennstur (på ski ikje egna t langrenn) inn i bjørneland. På tross av løfter om at ”bjørnen sover i sitt lune hi” satt me pris på at samekniven va innen arms rekkevidde. Neste dag ble det plass til en liten ”topptur”, opp en bakke i allefall, så me fekk tatt oss et par svinger og bevegt kroppen litt. Etter denne fantastiske turopplevelsen ble det invitert til fest i bobilen, merkelig nok kom ingen utenom oss på denne litt forlatte parkeringsplass-festen. Men et par verdensproblemer ble løst, dessverre va det dårlig med notering underveis så problemene står stadig uløste. 

 

Det var blitt tid for å oppgradere reisefølget med et nytt medlem. Yngste Dokka Haug hadde fått instrukser om å komme seg til Banff nærmere bestemt til ”ein stor parkeringsplass ved ein elv kor det står ein bobil”. Etter litt mas fra hans side om mer spesifikke posisjons beskrivelser fant han frem og alle var lykkelige. Planen va å gjør et comeback t Revelstoke. Der hadde det snødd ein 30-40cm någe ikje me syns va heilt feil. Revelstoke ga oss någen gode pudderdager, någen me god sikt andre me litt dårlige sikt, men alt i alt va alle barna glade og fornøyde. På tirsdagen i Revelstoke va det St Patrics day og me prøvde så godt me kunne med å ver Irske. Guinnessen va på tilbud men fraværelsen av god Irsk musikk la en demper på stemningen. Når Dj’en presterte å sedda på ”I come from the land down under” (som me hadde hørt mer enn nok når me va australske og feira Aussie day Journ. Anm.) og så og sei ingen reagerte på Irsk vis så me hadde sett for oss innebar glassknusing og cowboystemning,  følte me oss mer Irske enn minst halvparten av lokalet og kunne gå hjem med god samvittighet. 

Foruten skikjøringen va en av hovedgrunnene t å dra t Revelstoke å besøke Nord Amerikas beste resturant. Merkelig nok uten någen stjerner i Michelin guiden, mest sansynlig fordi den e någe bortgjemt langs ein highway og ser ut som ein har blitt lei av å drikka aleina og har byggd om huset sitt t ein bar. Her sidde kokkene i pysjamas bukser å ser hockey på storskjermen ved siden av baren, mens det utstoppa elghodet med hockeyhjelm våke over oss alle. Førsteintrykket e her har de sikkert feide og gode burgere. Men etter en kikk på menyen ser du fort at det  e bare ein av tingene de har roen på. Siden me hadde vært her før gjekk me uten å nøle for varmrøkt laks presentert i en slags wrap t forrett, og slow roasted short rib t hovedrett (her snakke me 600 gram kjøtt! utenom Stian då så ikje turde gå for ein ”Double”).  Dette med en flaske vin havna cirka på det me hadde måtte gi for 2 dolly pizzaer hjemme. Så alt i alt kan me anbefale resturanten Great White North.

 

Då me siste dag i Revelstoke va ute å boltra oss i snøen, kom en skjeggebasse av ein lokal helt bort t unge Haug og spurte om han faktisk var den Rottefella proffkjøreren han hadde sett på hjemmesidene. Unge Haug måtte jo bekrefte dette faktum og ble me ett sett på som en internasjonal kjendis blant reisefølget, me e uten tvil beæra. Itte det hade gått gjeteord om internasjonale kjendiser i byn blei det rett og slett for mye mas og press så me så oss nødt t å foralte området, Neste stopp va Red Mountain.

 

En oppegående blogg leser vet selvfølgelig at me har vært i Red før,men at det uten tvil er verdt et nytt besøk. Me blei møtt av sol og påskesteming og me har hatt en fin dag på ski. Det mest spennende med dagen va uten tvil når ein av ”lifty’ene” hadde skreve Quiz of the day på tavlen. Dette va en tallrekke og spørsmålet lød ”whats the next number?”. Dr. Cand. Calc. Math Von UiB  Stian Rønnevik utbrøt i ekstase, ”åh d e jo akkuratt sånn så meg og Steini pleide å kose oss me når me kjede oss” ca to doble stavisett senere skrev unge Rønnevik stolt svaret på tavlen og høstet med det heder og ære hos sine nye venner og kjente. 

 

I skrivende stund er det prepping av ski og oppladning til ”friendly” telemark race i morgen. Det begynner å ble trangt i en bil fylt av Kjendiser og tallgenier med egoer like overvurderte som islandske investeringsbanker våren 2008. Hjemmelaget mat står på menyen, Husets pasta med kjøttsauce, ca lot nr 43 i løpet av turen.  På grunn av kjendisbesøket så vi oss nødt til å ha vin til maten. Petter og Stian var en tur til den lokale vinkjelleren noe som endte med kjøp av en vellagret Cabarnet Sauvignon. Den lokale vinhaien prøvde å prakke på de et blandingsprodukt, men av fykt for å bli nektet adgang til sine respektive møblerte hjem så de seg nødt til å i alle fall gå for en renrase av type papp. Alpefettet ligge klar på benken og påskeoppladningen e offisielt starta, takk for oss. 

Having fun Montana style

Etter et par dager til med vårstemning i Jackson Hole va det på tide å dra nordover.  Eller me prøvde i allefall, “Ehm Stian koffer står det “West” på det skiltet i tilleg til at det ser ut så me kjøre igjennom kulisser fra Bonanza?”  USA mangle litt på klar skilting av veikryss syns me, men me prøvde oss på ny, skifte av sjåfør og på vei igjen. Undertegnede klarte å kjøre nordover i allefal, før me møtte ein snøfonn og et Closed Road skilt.. Tror dokker ikje de bestemte seg for å vinterstenge ein svere hovedvei uten å sei i fra t oss.. Men men, etter ca 4 timer va me tebake igjen i Jackson med håp om å kanskje klare å velge riktig vei i morgen.

Det fekk me t, utpå ettermiddagen neste dag stod me på parkeringsplassen t Big Sky, USA’s største ski anlegg. Me va heldige å møtte ein så jobba der, Mike,  så blei me å tok et par øl samen me oss og ein kompis. Øllen kosta 1,75 daler någe så gjor at Big Sky fikk gitt oss et meget bra første intrykk.  Neste dag va det ut på ski i masse snø, desverre var det ekstremt lavt skydekke og kaldt, så me fekk desverre ikje satt så mye pris på de gode forholde, men dagen skulle bare bli bedre for det om.

Kvelden før (Ref 1,75$ ØL) hadde Jeger Rønnevik og Jeger Aadnøy som de to Elitesoldatene de engang var hjulpet Mike’s venn med et problem han hadde med sitt nye våpen, en forkiling av en tomhylse i kammeret, våpenet ble demontert av norske eksperter og goe pusserutiner ble overført til lærevillige lokale rødnakker.  I kjølvannet av dette bidraget til å oppretteholde funksjonelle skytevåpen i en allerede våpenbelastet Stat skulle skule nå de unge norske menn ut å skyte med lokale helter.

Ski goggles ble byttet ut med pilotbriller og skuta rulla inn i Montanas skoger og me fekk oss någen løgne timer på skytebanen. Her kom folk innom sånnbare for å skyte litt me pistolen sin før de sko på jobb på pizzasjappå, having fun Montana Style.

Det forsatte å snø og me fekk oss et par herlige dager med pudder, desverre med dårlig sikt men alt i alt va me meget fornøyd med det Big Sky hadde å by på. Torsdags kveld nerma seg me stormskritt, me sko inn t ein nærliggende by Bozeman for å ta en fest, men tror dokker ikje at det va unntakstilstand i byen. En resturant hadde hatt gasslekasje noe så resulterte i ein eksplosjon så jevna en bygning i hovedgaen med jorden og knuste vinduer 2 kvartaler i kver retning. Utrolig nok ble ingen skadet i eksplosjonen, og me klarte å finne ein koselige bar og ta en fest me god samvittighet.

Det nerma seg dagen kor Kristian sko forlate oss til fordel for nordsjøen og me måtte hive oss i bilen å kjøre t Calgary, Greyhound hadde tydeligvis ikje sitt nytten av å ha ein rute fra Bozeman området til Calgary. Det blei et tårevått farvell i 25 blå i calgary før meg og Stian va overlatt t oss sjøl. Ein ting me lærte denne dagen va, du klare ikje å få fylla propan på ein bobil søndagskveld i Clagary. For oss så e Propan=Varme. Mandagsmorning, “Anders, starte du bilen, tror d e ganske kaldt her- jepp,  Ska sjekka på termometeret, 12 minus ja, ikje løye eg e kalde på nasen” Me fekk i allefall testa soveposene og du funka jo tydeligvis bra. Ein kaffikopp fra Tim Hortons så uvitene hadde gitt oss parkeringsplass for natten, så va me våkne og varme igjen.

Me kom oss opp t Jasper i går kveld og va klar for ski i dag.  Der hadde de hatt 35 blå i skisenteret på morningen. Så d blei en ganske kald fornøyelse i blå himmel og sol. Litt dårlige gli, men ansikstmaske og dunjakke så funka det fint. Det va i allefall ikje kø i trekket kan du sei.

De har heldigvis meldt varmere i morgen. Så me satse på å få någen fine skidager før Yngste unge lovende Dokka Haug kommeopp fra Florida for å lære oss å fly lavt.

Vancouver – Mt. Baker – Alta – Snow Basin - Jackson Hole – Big Sky – Bozeman – Calgary – Jasper
puuh..ikkje rart me nerme oss 2 kubikk i bensinforbrug

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jackson Hole

Jackson Hole slutte ikkje å imponera. Igår ittemiddag va me på verdensmesterskapet i “beer- quaffing”, ein lokale drikkekonkurranse arrangert av Jackson Hole Air Force, någen lokale galningar så rippa bakkane på 80-tallet me mottoet – swift, silent, deep. “If you remember the 80`s you weren`t skiing with us!”
De sa det sgo gå “nuclear” natt te idag, men Ullar-snøguden her i høgget, spelte ikkje heilt på lag

Anders måtte dessverre gi itte for matforgiftning, mens Kristian og Stian koste seg på apres-ski og stifta kontakter for morgendagen.

Morningen ittepå va det ud på ski med 4frnt guttane, så me og hadde møtt i Alta. For å sei det sånt, hvis europeiske satsa på å tjena någen penger på oss, så gjekk den planen i dass idag. På ein måda, det tog ikkje langa tia for at ein av oss havna på legevakten igjen…det så sgo te va to kjendiser så droppa ud den stora klippa før oss. Kristian sgo ikkje verr verre, an sgo visa de kor skapet sto. Det endte me at han prøvde å flytta ett 150 år gammalt tre me nøttå. Ein halvtimes hike ut derfra og 8 sting seinare va adle liga glae igjen.

Nå har rådet stemt for ein kvile dag i mårå, ( les: heele dag ), så nå må me ud å se ka Jackson har å by på i kveld.

snusleppå, krykkå og kebabmagen

Fodle i melispudder

Alta slutta ikje å imponere, ein dag til i trekket med godsnø og me klaga ikje. Der sto me i trekk køen og ser ein 4-5 stykker foran oss, alle i Phoenix Norwegian Ski Pool kler, Hallaisen norske eller? – What? – U guys norwegian seie Anders, – No – But, then why are you pretending to be? – What do you mean? – Ehm norwgian ski pool kler likosm? men nei den humoren likte vist ikje de og de meinte at de fekk klenå så sykt billgt at d va derfor, så hvis någen ser ein gjeng me norkse kler i Alta, så e de ikje norske, ei heller hyggelige.

Utpå ittemiddagen titta solen frem og me kjente på vårstemingen, det begynte å bli oppkjørt, bortskejmte så me va, ka ska me nå finna på? Heldigvis va det mye bra topptur tereng i området. Overalt hadde me sitt spreke folk sprada ront, det va nå på tide å innvia fellene og gå funksjonen på bindingene våre. Det angra me overhodet ikje på, i blå himmel og sol, 100% påskesteming og litt tynne loft svetta me oss opp på ein fjelltopp. Litt bitre over at me blei passert og parkert av to karer på 40-50 år, men d ska seies de gikk på lettere ski og va tros alt aklimatiserte for disse “high alpine areas”. Slitet va værdt det, en uforglemmlig dag med sol og fersk pudder, heilt fantastisk. Fodle  av gangsperr tok me oss ein kosedag i trekket dagen ittepå før me vendte snuten mot park city.

Park city ga oss ein kveld med smak av uteliv, samt ein bot på 30 daler for å campa over natten i hovedgaten, ka sko ikje me få bo sentralt? Sjokerte over mangelen på høflig gjestfrihet forlot me området og kom oss avgårde til Snow Basin.

“Helsikke, dassene e jo private små rom, med gullkraner!, og de spele jo opera der nere” Pølså e i ekstase itte han har opplevd de fineste “fasilitetene” t nå på turen. Det e tydelig at Snow Basin appelere t en noe vellstående ski turist, her snakke me gigantiske lafta varmestuer med fyr  peisen og luksus steming, me føle oss nesten litt malplaserte her me sidde å lukte vondt og ikje har et einaste Spyder plagg på oss. Selv om armani faktoren va høy så hadde dette anlegget utrolig mye tekniskt og bratt backcountry kjøring, som på grunn av det noe pist fokuserte klientellet ikke ble oppkjørt så veldig raskt.  En bro i langrenns løypen med x antall meter våt løs snø ga oss någen herligt turn økt timer, det va akuratt så å lande i skum baseng jo.

Etter å ha tatt våre farvell me gullkranene, de behagelige toalettene og gigantpeisen i laftehuset måtte me tilbake på veien neste stopp var legenden Jackson Hole.  Her blei me møtt av trefortau i god western stil, herligt. Me hadde litt problemer med å sette oss elegant på barkrakkene som va hestesaler,  ei heller har me cowboy hatter og boots som mange av de andre her, men på tross av dette følte me oss vel tatt imot av denne spesielle byen. På grunn av dårlig vær bestemte me oss for å ikje stå i trekke men å kjøre opp til Teton Pass og bygge t hopp å leke på. I et uoppmerksomt øyeblikk va han far (Anders) i bilen og lot ungane leke uten tilsyn, og ka tror dokker skjer. “Stian; konge, nå ska eg setta dender cork 720 greiene” “Pølså; Bare å mata på” (Journ. anm, husk å les med sauda dialekt)  “Stian; au faen der skjedde d någe i leggen, nei går fint d, oi au helsikke, tror me må t legevakten”

For å sei d sånn, europeiske tjene ikje penger på Stian, der kom han rekane ut fra Emergency, me “Air Cast”, krykker og ein bunke resepter så hjemma hadde vært fodle av røde trekanter.  Ein middag på all you can spear ribs og et par smertestillende e han nå i møye bedre humør og regne me å ver på ski igjen innen uken e over.

 

Mt. Baker, Ørkenen, Salt Lake City og Alta

I Mt. Baker har me fått tre dager med kjempeføre. Me blei tatt imot med åpne armer nok eingang, og blei hooka up me någen lokale kjørere. De tog oss med på någen fantastiske hikes, og me fant kanonbra snø fra fysste tur av. Det e ikkje rart at fjellet og området blir omtalt som någe av det beste Backcountry skiing i N.Amerika. Gjett om me fekk gått ifra oss! Kor absurd e det ikkje, her e me i Mt. Baker, og kjøre på ski og går tur med gamle legender som Dean Collins, sjekk ud Flying Circus, ein fotograf så har flerne forsidebilder enn me e antall år og någen andre kjørere så va sponsa fra topp te tå. Me følte oss temmelig priviligerte. Dette fjellet e definitivt ein plass me ska tebage te. 

Det blei ikkje møye Montana, Idaho og Wyoming på oss, som planen egentlig va. Ein av de me va me fekk ein telefon fra Utah, der de skrøyda øve ein halvmeter pudder. Før me visste ordet av det hadde me kasta oss rett rondt, fylt opp skutå me gasolina og stolte blindt på de 14 timene så Mapquest.com sa kjøreturen sko ta. Itte 22 timer med kjøring igjønå storby og ørken så rulla skutå inn te OL-byen Salt Lake City. Gjett om me blei overraska øve kor fint der va her, tippe de hadde ein skikkelige opprenskning i 2002. Me tog oss som vanlig te rette og spaserte rett inn på Universitet sitt treningssenter å fekk oss ein velfortjente dusj. Gjerna det va lukten av tre staute karer så hadde gått på turer i fjellet 3 dager i strekk me seige fjellgeiter som guider i Baker, så fekk hu te å snu seg vekk når me passerte skranken. Løye ka ei uga uden dusj gjørr me luktå!

Det såg ikkje så lyst ud når me kjørte opp te Alta, ein trikvarters kjøretur fra byen, der me blei møtt av synet av oppkjørte løyper og sammensunken snø. Kor blei pudderet av? Ikkje fekk me bo på parkeringsplassen der oppe heller! Klokkå 0700 dagen ittepå va gutta oppe med godt mot, me sgo hvertfall ha det kjekt itte å ha kjørt så himla langt. Ittekvert så skutå snigla seg oppigjønå veiene oppimot Alta blei snøflakene større og større. 

Me blei møtt av et himla stort smil av ei koselige PR-dama, så gledelig kunne medele at Johnny, ein lokale legende, sko visa oss fjellet fra sin beste side. Johnny mann satte prikken over i`en for heile dagen når an bare sa, “kom an guttar idag går me foran køen!” Me tulle ikkje når me seie at ikkje mindre enn 50 m me hungrige pudderhunder stod i køen, ein goe halvtime før heisen åpna. Gjett om me fekk møye pes for å gå rett inn foran heile gjengen!

Spente så me va spurta me av heisen på topp. Sitat Kristian: ” Eg e så stoke`a at eg holle heilt ærligt på å spy”. Me heiv oss itte Johnny, uvitende for ka så venta oss ud i waist-high pudder. Eg trodde snorkel føre va någe me bare såg på film, men itte et par svinger,kroppen full av adrenalin, gjekk det opp for meg at eg fekk jo ikkje pusta! Snøen va øvealt. Ikkje mindre enn 23 tommer med champange tørr pudder hadde falt i løpet av natten og det snødde kattar ennå!

Dagen idag har me venta lenge på. Og gjett om den gjorde de stive ryggane itte kjøreturen verdt det. Hadde bare kver dag vært som denne. Det love bra, siden vervarselet love oss liga møye nedbør imårå og!

cover charge..

me klarte pigadø å lura oss inn i USA og, visste dokker at de tog 6$ maen i cover charge?? ka bler det nesta?, trodde liksom ikkje at finanskrisen va så omfattande!

Soland og hella har nå forlatt oss, det blei et tårevått farvell på parkeringsplassen te Canadream…nusseligt! Takk for nå gutta =)

Mt. Baker ligge rett øve grensen fra Vancouver, cirka 2 timer ifra. Så nå krysse me bare fingrane for at det sga snø merr. Det har visst komt 16 tommer her de siste dagene så det love jo bra hvertfall! Bler nok her i 3-4 dager før me tar fatt på den laaange kjøreturen te Schweitzer Mountain i Montana.

Ka e dealen me et skitrekk drevet av bare agregat? best de har nok diesel!!

Whistler Mountain

Dagene flyr, det begynte å bli tid for oss å komme oss mot Vancouver, Unge Helliesen skulle hentes Søndag den 1. Februar, og før det hadde me lyst på et par dager i Vancouver for å kjenne på storbylivet.  Guttane va litt småredde, etter å ha blitt vant t småbyer med ein hovedgate sko me nå inn i ein by med ca 4 mill innbyggere. For første gang på turen måtte 1-350000 kartet over vest Canada vike for  et bykart. “Vancouver, Downtown & Surounding Areas”. Storbylivet viste seg fra sin dårlige side temmelig kjappt. Glade og fornøyde kom Stian og Anders gående etter en formiddag på et lokalt mynt vaskeri, “hmm, koffer har skuta flytta seg litt, koffer står den heist opp på ein sånnein tauebil?”  Me sprang, fekk heldigvisfange taubilmannen før han kjørte vekk. For 500 kroner lærte me, de kan faktisk taue bobiler, og selvom alle parkere for nerme kryssene her, så e det ekstra upopulært å gjør det med bobil.

Etter de stressende dagene i storbyen sko me endelig henta Eirik og kome oss t fjells.  Etter litt kluss for å finne ein plass me kunne parkere sånn någenlunde lovlig på blei det kvelden og klar for en god dag på ski neste dag. Whislter hadde fått en 20-30 cm nysnø og me fekk en god dag på ski. Vel hjemme fra ski begynte tiden å nerme seg for ennå mer flott besøk. Unge Soland hadde tatt turen opp fra kvaksalver studiene i statene og ordna seg ein like strøgen skuta så me har og va meget klar for en god uke med ski i Whistler.

Dagene flyr her, det så va mest begivenhetsrikt va en snøsvooter tur me hadde i blå himmel og sol. Knallkjekt, nå e alle frelst på scooter å ska slutta utdannelsene for å heller bli snøscooter safari guider. Etter Scooterturen kom Magnus og Eirik hjem til bil med flate baterier, måtte få tak i en mann så kune komme med startkabler. Der sidde me å vente tålmodig, hjelpebilen komme, og i den sidde den galnasta mannen me har møtt på lenge; Rafael. Rafael, eller Rough Raff så han helst ville bli kalt, va ca 45 år, skyhøge på någe aent enn alkohol, hadde rosa hanekam og grønne lyn farga inn i håret øve øyrene.  På ca 3,5 minutter klarte han å fortelle ca heile livshistorien sin samt dele sitt noe spesielle kvinnesyn me oss. Han va steingalen men fekk ordna bilen, dårlige kontakt, så batteriene fekk ikje lada.

Nå må me avgårde, bilen vår lekke litt septikk og det e jo ikje kjekt på ein parkringsplass, så me må ned på campingplassen å gjør ein driddjobb.

Snøscooter i whistler!

Sol og fantastisk ver i whistler! Nå sga guttane på ekstrem snøscooter tur me guide heranes… Gjett om me glede oss! Bilder komme…

Mobba av pensjo`ar…

Javel, då får me prøve oss me et litt bedre innlegg denne gangen.. Tiden flyr. Itte sist inlegg kom me oss bortover t ein liten by så hette Rossland. Denne byen ligge rett me et anlegg så hette Red Mountain. Rossland tok i mot oss med åpne armer, någen runder pool me ein fine kar så hadde våre trucker og meinte at rehab is for quitters. Plutselig va d fullt lokale og fest og basar, me forstod ikje serligt møye siden d va ein tirsdag, men d va någe open mic greier så endte med oh kalele udpå kvelden, takk bogga. “great song guys, it really brought the crowd together” 

Onsdags morning va god stemning i skutå, guttane va soltne på ski, Red mountain va bare et lite kvarter opp veien kor me plutselig va over skyene og hadde blå himmel og sol. Itte ein liden prat i skranken hadde me ordna oss gratis skikort for 3 dager samt invitasjon til ein drink neste dag med presse ansvarlig. Någen canadiere vise seg noe danske i holdningen til øl og arbeid, i afterskibaren satt me og drøste med de hyggelige PR  folkene og lederen for skianlegget regte ront i baren med pilsglasset i håndå, og sendte bort ein pilsmugge t oss  før han måtte på et møte.

De lokale her va enormt koselige og imøtekommende, neste dag blei me tatt ut med på ski av mannen t PR damen, han dreiv for seg sjøl og såg seg ofte tid t å ta någen turer på fjellet i løpet av arbeidsukå. De fleste ansatte i trekket va lokale, og hadde jobba der i mange år. Me ga någen pils t ein fine kar så va 70 pluss år og hadde jobba som “liftie” de siste 20. Han hadde møye gode historier på lur, om bjørnebesøk i trekket om sommerem, og kor mange av de eldre i området stor på ski kver dag. De hadde ein kar, 85 år, va i trekket kver dag og hadde någen turer, så drakk han kaffi i afterskibaren ittepå, mange holdt på t de døde.

“we had one guy one year, a senior skier. He went skiing a day after a big dump, got fresh tracks, baby blue skies, 30-40 cm fresh pow, died on the pist after his first run, nobody felt sorry about it, he had the best ski day of his life and e died doing what he loved”

Alt i alt blei me småforelska i dette skiområdet, mange gode folk så tar livet med ro fremfor karrierejaget, men så allikevel har ein livskvalitet uten sidestykke. Me får se om me komme hjem igjen, eg e litt redde for stian, han har allerede begynt å leida itte odelsjenter, og ser alternativt på å satse på laftehyttebygging. 

Me forlot Red Mountain med stående invitasjoner om å komme igjen når de får mer snø, någe me ser frem t. Turen gikk videre til Big White Ski Resort, me fekk litt kultursjokk, dette va jo så å komma t Val Thorans. me fekk jo ikje lov å fortøya i hovegaten ein gang, nei nei, heilt ner t Long term parking “happy valley”, sendte de oss. 150 høydemeter under village center i følge arbåndsuret t stian. Men opp igjen måtte me, snowshoe sam, live music.  Utrusta med stegjern, økser, 2 taulengder per mann, samt samekniven og jokka stikke (Ildstål journ. anm.) me va klar, karlesvognen lyste klart på himmelen så me hadde troen på suksess. Heilt t ein Aussie (Australiere e øvealt her, de e litt polakker for skianleggene) sa t oss, oi you going up town, take the gondola,  okeidå, då tok me heller den då. 

Kjekke kveld på nok ein bar med liveband, svere feide bralle så va jysla flinke t å synga. Neste morning va d opp å møte pressekontakten her, og ka skjedde, me måtte betale for å stå på ski, fekk bare halv pris, smell på snuten. Men gratis neste dag ordna seg, fint vær og sol, litt hopp og sprett i parken.

Neste stopp på veien va ein liden storby visit i Kelowna, her ville me få ordna litt praktisk, og ha ein tur på et mall. Etter å ha observert de urbane meneskene i food courten sleska i seg frityr midt på ein mandag, i tilleg t å ha blitt trakkasert av pesjonister i svømmehallen “you guys haven´t earned the right to go svimming in the middle of the day, get out and get a job” va nok nok og me måtte t fjells igjen.  Liden stopp innom for å fylle vann i bilen, de så jobba der sa t oss, ITTE me hadde fylt, “don´t use that hose, its the one they use to flush the sewer tanks with, that hose is being stuffed into the RV´s toilet system, probably got e-coli and shit in it” vel takk ska du faenmeg ha, jaffal siden underskrevne prøvesmaka vannet rett fra slangen for å kjenne om d smakte klorhelvette så vannet her pleie å smaga.  Jess, tømma tanken fyll på ny igjen, får gå bra det, någen så vett inkubasjonstiden t E-coli? anders lure..

Fekk fylt bensintanken på skutå og, stian tasta inn litt odometer tall og liter fra tiligere fylle kviteringer, epletelefonen kom frem me någen skremmande tall t oss. 4,87 liter per mil. Såpass ja, skutå e tørste, derfor turister med bobil kjøre så seint asså. Nå e d slutt på å ikje laga kø, slutt på forbikjøringer, det koste vist å hala 7,5 tonn skute ront fjellveiene med god flyt. 

Me kom jaffal oss t fjells, underskrevne tok 2 c vitaminer og 2 acai bær piller, takk mor, tror d gjor susen, ingen hyppige toalettbesøk ennå.

Gjett ka så skjer mandag 26 Jan i Canada, joda Australias nasjonaldag, plutselig såg me masse folk i surfeshortser og slippers ute i snøen, og på baren va d fest og basar, igjen. Så serverte de sånn øl i sånne mugger, bare at d kosta d same så ein halliter på hansenhjørna. D gjekk så d måtte gå, ankerdram, , heldigvis stod “4 wheel condo´en” vår parkert ca 50 meter fra village center,  og det va like kort vei t jobb igjen i morges. Ein telefon t vår pressemann resulterte i gratis lunsj og guida tur rundt i anlegget. Så nå sidde me her, fornøyde, har brukt ca 140 kroner i dag, og har spist på resturant 2 ganger, samt stått på ski med guide, og slappa av i hot tub itte ski. Me klage ikje, jaffal ikje siden me har matchane trailer capser og flanellskjorter, så uniformen e på plass. 

I mårå bler ein ny dag på jobb, skutå e vell fortøyd, nå på ein plass d ikje står skilt me, No Overnight Parking og RV´s Forbidden. Går d ann å lafta seg  ein furu hot tub mon tro..

Sol sol sol

me har altså vert i Fernie og Nelson nå de siste dagene, og det har bare vært sol sol sol, men nå begynne me å få troen på vermeldingen igjen. de melde store nedbørsmengder fra og med helgen av, så då kan me gå inn i powder modus igjen, endelig.

me komme litt tebage te oppdateringene, siden me har litt limited me internett her udi ødemarken…men me kan hvertfall meddela at me har et heller så roligt tempo om dagane, og nyde solå og varmen så lenge me kan! stress og travelt e vel ord som sakte men sikkert forsvinne ud av vokabularet våres.