Back again…

 

Etter noen dager med særdeles kalde temperaturer vendte me snuten sørover igjen. Målet var å komme oss ut på et par toppturer i Banff området, me oppsøkte Alpine Club of Canada, en slags tøffere versjon av turistforeningen så hadde en del hytter i området som va fine turmål. I klubbhuset ble me hjulpe av ei dama så snakka fortere enn någe aent menneske någen av oss hadde møtt. Hu snakte t oss som om me hadde vokst opp i den kanadiske fjellheim og refererte t stedsnavn som om me sko ha sprunge ront i området heila livet. Etter me på pedagogisk vis fekk forenkla foredraget litt fant me fram någen hytter og områder så kunne passe oss. Litt kjøretur oppover i fjellheimen og vell fortøyd på ein parkeringsplass i ødemarken venta me spendte på neste dag. Dessverre viste ikje værgudene seg fra sin beste side og  turplanene blei någe reduserte. Me fekk alikevell ein langrennstur (på ski ikje egna t langrenn) inn i bjørneland. På tross av løfter om at ”bjørnen sover i sitt lune hi” satt me pris på at samekniven va innen arms rekkevidde. Neste dag ble det plass til en liten ”topptur”, opp en bakke i allefall, så me fekk tatt oss et par svinger og bevegt kroppen litt. Etter denne fantastiske turopplevelsen ble det invitert til fest i bobilen, merkelig nok kom ingen utenom oss på denne litt forlatte parkeringsplass-festen. Men et par verdensproblemer ble løst, dessverre va det dårlig med notering underveis så problemene står stadig uløste. 

 

Det var blitt tid for å oppgradere reisefølget med et nytt medlem. Yngste Dokka Haug hadde fått instrukser om å komme seg til Banff nærmere bestemt til ”ein stor parkeringsplass ved ein elv kor det står ein bobil”. Etter litt mas fra hans side om mer spesifikke posisjons beskrivelser fant han frem og alle var lykkelige. Planen va å gjør et comeback t Revelstoke. Der hadde det snødd ein 30-40cm någe ikje me syns va heilt feil. Revelstoke ga oss någen gode pudderdager, någen me god sikt andre me litt dårlige sikt, men alt i alt va alle barna glade og fornøyde. På tirsdagen i Revelstoke va det St Patrics day og me prøvde så godt me kunne med å ver Irske. Guinnessen va på tilbud men fraværelsen av god Irsk musikk la en demper på stemningen. Når Dj’en presterte å sedda på ”I come from the land down under” (som me hadde hørt mer enn nok når me va australske og feira Aussie day Journ. Anm.) og så og sei ingen reagerte på Irsk vis så me hadde sett for oss innebar glassknusing og cowboystemning,  følte me oss mer Irske enn minst halvparten av lokalet og kunne gå hjem med god samvittighet. 

Foruten skikjøringen va en av hovedgrunnene t å dra t Revelstoke å besøke Nord Amerikas beste resturant. Merkelig nok uten någen stjerner i Michelin guiden, mest sansynlig fordi den e någe bortgjemt langs ein highway og ser ut som ein har blitt lei av å drikka aleina og har byggd om huset sitt t ein bar. Her sidde kokkene i pysjamas bukser å ser hockey på storskjermen ved siden av baren, mens det utstoppa elghodet med hockeyhjelm våke over oss alle. Førsteintrykket e her har de sikkert feide og gode burgere. Men etter en kikk på menyen ser du fort at det  e bare ein av tingene de har roen på. Siden me hadde vært her før gjekk me uten å nøle for varmrøkt laks presentert i en slags wrap t forrett, og slow roasted short rib t hovedrett (her snakke me 600 gram kjøtt! utenom Stian då så ikje turde gå for ein ”Double”).  Dette med en flaske vin havna cirka på det me hadde måtte gi for 2 dolly pizzaer hjemme. Så alt i alt kan me anbefale resturanten Great White North.

 

Då me siste dag i Revelstoke va ute å boltra oss i snøen, kom en skjeggebasse av ein lokal helt bort t unge Haug og spurte om han faktisk var den Rottefella proffkjøreren han hadde sett på hjemmesidene. Unge Haug måtte jo bekrefte dette faktum og ble me ett sett på som en internasjonal kjendis blant reisefølget, me e uten tvil beæra. Itte det hade gått gjeteord om internasjonale kjendiser i byn blei det rett og slett for mye mas og press så me så oss nødt t å foralte området, Neste stopp va Red Mountain.

 

En oppegående blogg leser vet selvfølgelig at me har vært i Red før,men at det uten tvil er verdt et nytt besøk. Me blei møtt av sol og påskesteming og me har hatt en fin dag på ski. Det mest spennende med dagen va uten tvil når ein av ”lifty’ene” hadde skreve Quiz of the day på tavlen. Dette va en tallrekke og spørsmålet lød ”whats the next number?”. Dr. Cand. Calc. Math Von UiB  Stian Rønnevik utbrøt i ekstase, ”åh d e jo akkuratt sånn så meg og Steini pleide å kose oss me når me kjede oss” ca to doble stavisett senere skrev unge Rønnevik stolt svaret på tavlen og høstet med det heder og ære hos sine nye venner og kjente. 

 

I skrivende stund er det prepping av ski og oppladning til ”friendly” telemark race i morgen. Det begynner å ble trangt i en bil fylt av Kjendiser og tallgenier med egoer like overvurderte som islandske investeringsbanker våren 2008. Hjemmelaget mat står på menyen, Husets pasta med kjøttsauce, ca lot nr 43 i løpet av turen.  På grunn av kjendisbesøket så vi oss nødt til å ha vin til maten. Petter og Stian var en tur til den lokale vinkjelleren noe som endte med kjøp av en vellagret Cabarnet Sauvignon. Den lokale vinhaien prøvde å prakke på de et blandingsprodukt, men av fykt for å bli nektet adgang til sine respektive møblerte hjem så de seg nødt til å i alle fall gå for en renrase av type papp. Alpefettet ligge klar på benken og påskeoppladningen e offisielt starta, takk for oss. 

Having fun Montana style

Etter et par dager til med vårstemning i Jackson Hole va det på tide å dra nordover.  Eller me prøvde i allefall, “Ehm Stian koffer står det “West” på det skiltet i tilleg til at det ser ut så me kjøre igjennom kulisser fra Bonanza?”  USA mangle litt på klar skilting av veikryss syns me, men me prøvde oss på ny, skifte av sjåfør og på vei igjen. Undertegnede klarte å kjøre nordover i allefal, før me møtte ein snøfonn og et Closed Road skilt.. Tror dokker ikje de bestemte seg for å vinterstenge ein svere hovedvei uten å sei i fra t oss.. Men men, etter ca 4 timer va me tebake igjen i Jackson med håp om å kanskje klare å velge riktig vei i morgen.

Det fekk me t, utpå ettermiddagen neste dag stod me på parkeringsplassen t Big Sky, USA’s største ski anlegg. Me va heldige å møtte ein så jobba der, Mike,  så blei me å tok et par øl samen me oss og ein kompis. Øllen kosta 1,75 daler någe så gjor at Big Sky fikk gitt oss et meget bra første intrykk.  Neste dag va det ut på ski i masse snø, desverre var det ekstremt lavt skydekke og kaldt, så me fekk desverre ikje satt så mye pris på de gode forholde, men dagen skulle bare bli bedre for det om.

Kvelden før (Ref 1,75$ ØL) hadde Jeger Rønnevik og Jeger Aadnøy som de to Elitesoldatene de engang var hjulpet Mike’s venn med et problem han hadde med sitt nye våpen, en forkiling av en tomhylse i kammeret, våpenet ble demontert av norske eksperter og goe pusserutiner ble overført til lærevillige lokale rødnakker.  I kjølvannet av dette bidraget til å oppretteholde funksjonelle skytevåpen i en allerede våpenbelastet Stat skulle skule nå de unge norske menn ut å skyte med lokale helter.

Ski goggles ble byttet ut med pilotbriller og skuta rulla inn i Montanas skoger og me fekk oss någen løgne timer på skytebanen. Her kom folk innom sånnbare for å skyte litt me pistolen sin før de sko på jobb på pizzasjappå, having fun Montana Style.

Det forsatte å snø og me fekk oss et par herlige dager med pudder, desverre med dårlig sikt men alt i alt va me meget fornøyd med det Big Sky hadde å by på. Torsdags kveld nerma seg me stormskritt, me sko inn t ein nærliggende by Bozeman for å ta en fest, men tror dokker ikje at det va unntakstilstand i byen. En resturant hadde hatt gasslekasje noe så resulterte i ein eksplosjon så jevna en bygning i hovedgaen med jorden og knuste vinduer 2 kvartaler i kver retning. Utrolig nok ble ingen skadet i eksplosjonen, og me klarte å finne ein koselige bar og ta en fest me god samvittighet.

Det nerma seg dagen kor Kristian sko forlate oss til fordel for nordsjøen og me måtte hive oss i bilen å kjøre t Calgary, Greyhound hadde tydeligvis ikje sitt nytten av å ha ein rute fra Bozeman området til Calgary. Det blei et tårevått farvell i 25 blå i calgary før meg og Stian va overlatt t oss sjøl. Ein ting me lærte denne dagen va, du klare ikje å få fylla propan på ein bobil søndagskveld i Clagary. For oss så e Propan=Varme. Mandagsmorning, “Anders, starte du bilen, tror d e ganske kaldt her- jepp,  Ska sjekka på termometeret, 12 minus ja, ikje løye eg e kalde på nasen” Me fekk i allefall testa soveposene og du funka jo tydeligvis bra. Ein kaffikopp fra Tim Hortons så uvitene hadde gitt oss parkeringsplass for natten, så va me våkne og varme igjen.

Me kom oss opp t Jasper i går kveld og va klar for ski i dag.  Der hadde de hatt 35 blå i skisenteret på morningen. Så d blei en ganske kald fornøyelse i blå himmel og sol. Litt dårlige gli, men ansikstmaske og dunjakke så funka det fint. Det va i allefall ikje kø i trekket kan du sei.

De har heldigvis meldt varmere i morgen. Så me satse på å få någen fine skidager før Yngste unge lovende Dokka Haug kommeopp fra Florida for å lære oss å fly lavt.

Vancouver – Mt. Baker – Alta – Snow Basin - Jackson Hole – Big Sky – Bozeman – Calgary – Jasper
puuh..ikkje rart me nerme oss 2 kubikk i bensinforbrug