Fodle i melispudder

Alta slutta ikje å imponere, ein dag til i trekket med godsnø og me klaga ikje. Der sto me i trekk køen og ser ein 4-5 stykker foran oss, alle i Phoenix Norwegian Ski Pool kler, Hallaisen norske eller? – What? – U guys norwegian seie Anders, – No – But, then why are you pretending to be? – What do you mean? – Ehm norwgian ski pool kler likosm? men nei den humoren likte vist ikje de og de meinte at de fekk klenå så sykt billgt at d va derfor, så hvis någen ser ein gjeng me norkse kler i Alta, så e de ikje norske, ei heller hyggelige.

Utpå ittemiddagen titta solen frem og me kjente på vårstemingen, det begynte å bli oppkjørt, bortskejmte så me va, ka ska me nå finna på? Heldigvis va det mye bra topptur tereng i området. Overalt hadde me sitt spreke folk sprada ront, det va nå på tide å innvia fellene og gå funksjonen på bindingene våre. Det angra me overhodet ikje på, i blå himmel og sol, 100% påskesteming og litt tynne loft svetta me oss opp på ein fjelltopp. Litt bitre over at me blei passert og parkert av to karer på 40-50 år, men d ska seies de gikk på lettere ski og va tros alt aklimatiserte for disse “high alpine areas”. Slitet va værdt det, en uforglemmlig dag med sol og fersk pudder, heilt fantastisk. Fodle  av gangsperr tok me oss ein kosedag i trekket dagen ittepå før me vendte snuten mot park city.

Park city ga oss ein kveld med smak av uteliv, samt ein bot på 30 daler for å campa over natten i hovedgaten, ka sko ikje me få bo sentralt? Sjokerte over mangelen på høflig gjestfrihet forlot me området og kom oss avgårde til Snow Basin.

“Helsikke, dassene e jo private små rom, med gullkraner!, og de spele jo opera der nere” Pølså e i ekstase itte han har opplevd de fineste “fasilitetene” t nå på turen. Det e tydelig at Snow Basin appelere t en noe vellstående ski turist, her snakke me gigantiske lafta varmestuer med fyr  peisen og luksus steming, me føle oss nesten litt malplaserte her me sidde å lukte vondt og ikje har et einaste Spyder plagg på oss. Selv om armani faktoren va høy så hadde dette anlegget utrolig mye tekniskt og bratt backcountry kjøring, som på grunn av det noe pist fokuserte klientellet ikke ble oppkjørt så veldig raskt.  En bro i langrenns løypen med x antall meter våt løs snø ga oss någen herligt turn økt timer, det va akuratt så å lande i skum baseng jo.

Etter å ha tatt våre farvell me gullkranene, de behagelige toalettene og gigantpeisen i laftehuset måtte me tilbake på veien neste stopp var legenden Jackson Hole.  Her blei me møtt av trefortau i god western stil, herligt. Me hadde litt problemer med å sette oss elegant på barkrakkene som va hestesaler,  ei heller har me cowboy hatter og boots som mange av de andre her, men på tross av dette følte me oss vel tatt imot av denne spesielle byen. På grunn av dårlig vær bestemte me oss for å ikje stå i trekke men å kjøre opp til Teton Pass og bygge t hopp å leke på. I et uoppmerksomt øyeblikk va han far (Anders) i bilen og lot ungane leke uten tilsyn, og ka tror dokker skjer. “Stian; konge, nå ska eg setta dender cork 720 greiene” “Pølså; Bare å mata på” (Journ. anm, husk å les med sauda dialekt)  “Stian; au faen der skjedde d någe i leggen, nei går fint d, oi au helsikke, tror me må t legevakten”

For å sei d sånn, europeiske tjene ikje penger på Stian, der kom han rekane ut fra Emergency, me “Air Cast”, krykker og ein bunke resepter så hjemma hadde vært fodle av røde trekanter.  Ein middag på all you can spear ribs og et par smertestillende e han nå i møye bedre humør og regne me å ver på ski igjen innen uken e over.

 

Mt. Baker, Ørkenen, Salt Lake City og Alta

I Mt. Baker har me fått tre dager med kjempeføre. Me blei tatt imot med åpne armer nok eingang, og blei hooka up me någen lokale kjørere. De tog oss med på någen fantastiske hikes, og me fant kanonbra snø fra fysste tur av. Det e ikkje rart at fjellet og området blir omtalt som någe av det beste Backcountry skiing i N.Amerika. Gjett om me fekk gått ifra oss! Kor absurd e det ikkje, her e me i Mt. Baker, og kjøre på ski og går tur med gamle legender som Dean Collins, sjekk ud Flying Circus, ein fotograf så har flerne forsidebilder enn me e antall år og någen andre kjørere så va sponsa fra topp te tå. Me følte oss temmelig priviligerte. Dette fjellet e definitivt ein plass me ska tebage te. 

Det blei ikkje møye Montana, Idaho og Wyoming på oss, som planen egentlig va. Ein av de me va me fekk ein telefon fra Utah, der de skrøyda øve ein halvmeter pudder. Før me visste ordet av det hadde me kasta oss rett rondt, fylt opp skutå me gasolina og stolte blindt på de 14 timene så Mapquest.com sa kjøreturen sko ta. Itte 22 timer med kjøring igjønå storby og ørken så rulla skutå inn te OL-byen Salt Lake City. Gjett om me blei overraska øve kor fint der va her, tippe de hadde ein skikkelige opprenskning i 2002. Me tog oss som vanlig te rette og spaserte rett inn på Universitet sitt treningssenter å fekk oss ein velfortjente dusj. Gjerna det va lukten av tre staute karer så hadde gått på turer i fjellet 3 dager i strekk me seige fjellgeiter som guider i Baker, så fekk hu te å snu seg vekk når me passerte skranken. Løye ka ei uga uden dusj gjørr me luktå!

Det såg ikkje så lyst ud når me kjørte opp te Alta, ein trikvarters kjøretur fra byen, der me blei møtt av synet av oppkjørte løyper og sammensunken snø. Kor blei pudderet av? Ikkje fekk me bo på parkeringsplassen der oppe heller! Klokkå 0700 dagen ittepå va gutta oppe med godt mot, me sgo hvertfall ha det kjekt itte å ha kjørt så himla langt. Ittekvert så skutå snigla seg oppigjønå veiene oppimot Alta blei snøflakene større og større. 

Me blei møtt av et himla stort smil av ei koselige PR-dama, så gledelig kunne medele at Johnny, ein lokale legende, sko visa oss fjellet fra sin beste side. Johnny mann satte prikken over i`en for heile dagen når an bare sa, “kom an guttar idag går me foran køen!” Me tulle ikkje når me seie at ikkje mindre enn 50 m me hungrige pudderhunder stod i køen, ein goe halvtime før heisen åpna. Gjett om me fekk møye pes for å gå rett inn foran heile gjengen!

Spente så me va spurta me av heisen på topp. Sitat Kristian: ” Eg e så stoke`a at eg holle heilt ærligt på å spy”. Me heiv oss itte Johnny, uvitende for ka så venta oss ud i waist-high pudder. Eg trodde snorkel føre va någe me bare såg på film, men itte et par svinger,kroppen full av adrenalin, gjekk det opp for meg at eg fekk jo ikkje pusta! Snøen va øvealt. Ikkje mindre enn 23 tommer med champange tørr pudder hadde falt i løpet av natten og det snødde kattar ennå!

Dagen idag har me venta lenge på. Og gjett om den gjorde de stive ryggane itte kjøreturen verdt det. Hadde bare kver dag vært som denne. Det love bra, siden vervarselet love oss liga møye nedbør imårå og!