Having fun Montana style

Etter et par dager til med vårstemning i Jackson Hole va det på tide å dra nordover.  Eller me prøvde i allefall, “Ehm Stian koffer står det “West” på det skiltet i tilleg til at det ser ut så me kjøre igjennom kulisser fra Bonanza?”  USA mangle litt på klar skilting av veikryss syns me, men me prøvde oss på ny, skifte av sjåfør og på vei igjen. Undertegnede klarte å kjøre nordover i allefal, før me møtte ein snøfonn og et Closed Road skilt.. Tror dokker ikje de bestemte seg for å vinterstenge ein svere hovedvei uten å sei i fra t oss.. Men men, etter ca 4 timer va me tebake igjen i Jackson med håp om å kanskje klare å velge riktig vei i morgen.

Det fekk me t, utpå ettermiddagen neste dag stod me på parkeringsplassen t Big Sky, USA’s største ski anlegg. Me va heldige å møtte ein så jobba der, Mike,  så blei me å tok et par øl samen me oss og ein kompis. Øllen kosta 1,75 daler någe så gjor at Big Sky fikk gitt oss et meget bra første intrykk.  Neste dag va det ut på ski i masse snø, desverre var det ekstremt lavt skydekke og kaldt, så me fekk desverre ikje satt så mye pris på de gode forholde, men dagen skulle bare bli bedre for det om.

Kvelden før (Ref 1,75$ ØL) hadde Jeger Rønnevik og Jeger Aadnøy som de to Elitesoldatene de engang var hjulpet Mike’s venn med et problem han hadde med sitt nye våpen, en forkiling av en tomhylse i kammeret, våpenet ble demontert av norske eksperter og goe pusserutiner ble overført til lærevillige lokale rødnakker.  I kjølvannet av dette bidraget til å oppretteholde funksjonelle skytevåpen i en allerede våpenbelastet Stat skulle skule nå de unge norske menn ut å skyte med lokale helter.

Ski goggles ble byttet ut med pilotbriller og skuta rulla inn i Montanas skoger og me fekk oss någen løgne timer på skytebanen. Her kom folk innom sånnbare for å skyte litt me pistolen sin før de sko på jobb på pizzasjappå, having fun Montana Style.

Det forsatte å snø og me fekk oss et par herlige dager med pudder, desverre med dårlig sikt men alt i alt va me meget fornøyd med det Big Sky hadde å by på. Torsdags kveld nerma seg me stormskritt, me sko inn t ein nærliggende by Bozeman for å ta en fest, men tror dokker ikje at det va unntakstilstand i byen. En resturant hadde hatt gasslekasje noe så resulterte i ein eksplosjon så jevna en bygning i hovedgaen med jorden og knuste vinduer 2 kvartaler i kver retning. Utrolig nok ble ingen skadet i eksplosjonen, og me klarte å finne ein koselige bar og ta en fest me god samvittighet.

Det nerma seg dagen kor Kristian sko forlate oss til fordel for nordsjøen og me måtte hive oss i bilen å kjøre t Calgary, Greyhound hadde tydeligvis ikje sitt nytten av å ha ein rute fra Bozeman området til Calgary. Det blei et tårevått farvell i 25 blå i calgary før meg og Stian va overlatt t oss sjøl. Ein ting me lærte denne dagen va, du klare ikje å få fylla propan på ein bobil søndagskveld i Clagary. For oss så e Propan=Varme. Mandagsmorning, “Anders, starte du bilen, tror d e ganske kaldt her- jepp,  Ska sjekka på termometeret, 12 minus ja, ikje løye eg e kalde på nasen” Me fekk i allefall testa soveposene og du funka jo tydeligvis bra. Ein kaffikopp fra Tim Hortons så uvitene hadde gitt oss parkeringsplass for natten, så va me våkne og varme igjen.

Me kom oss opp t Jasper i går kveld og va klar for ski i dag.  Der hadde de hatt 35 blå i skisenteret på morningen. Så d blei en ganske kald fornøyelse i blå himmel og sol. Litt dårlige gli, men ansikstmaske og dunjakke så funka det fint. Det va i allefall ikje kø i trekket kan du sei.

De har heldigvis meldt varmere i morgen. Så me satse på å få någen fine skidager før Yngste unge lovende Dokka Haug kommeopp fra Florida for å lære oss å fly lavt.

Vancouver – Mt. Baker – Alta – Snow Basin - Jackson Hole – Big Sky – Bozeman – Calgary – Jasper
puuh..ikkje rart me nerme oss 2 kubikk i bensinforbrug

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jackson Hole

Jackson Hole slutte ikkje å imponera. Igår ittemiddag va me på verdensmesterskapet i “beer- quaffing”, ein lokale drikkekonkurranse arrangert av Jackson Hole Air Force, någen lokale galningar så rippa bakkane på 80-tallet me mottoet – swift, silent, deep. “If you remember the 80`s you weren`t skiing with us!”
De sa det sgo gå “nuclear” natt te idag, men Ullar-snøguden her i høgget, spelte ikkje heilt på lag

Anders måtte dessverre gi itte for matforgiftning, mens Kristian og Stian koste seg på apres-ski og stifta kontakter for morgendagen.

Morningen ittepå va det ud på ski med 4frnt guttane, så me og hadde møtt i Alta. For å sei det sånt, hvis europeiske satsa på å tjena någen penger på oss, så gjekk den planen i dass idag. På ein måda, det tog ikkje langa tia for at ein av oss havna på legevakten igjen…det så sgo te va to kjendiser så droppa ud den stora klippa før oss. Kristian sgo ikkje verr verre, an sgo visa de kor skapet sto. Det endte me at han prøvde å flytta ett 150 år gammalt tre me nøttå. Ein halvtimes hike ut derfra og 8 sting seinare va adle liga glae igjen.

Nå har rådet stemt for ein kvile dag i mårå, ( les: heele dag ), så nå må me ud å se ka Jackson har å by på i kveld.

snusleppå, krykkå og kebabmagen

Fodle i melispudder

Alta slutta ikje å imponere, ein dag til i trekket med godsnø og me klaga ikje. Der sto me i trekk køen og ser ein 4-5 stykker foran oss, alle i Phoenix Norwegian Ski Pool kler, Hallaisen norske eller? – What? – U guys norwegian seie Anders, – No – But, then why are you pretending to be? – What do you mean? – Ehm norwgian ski pool kler likosm? men nei den humoren likte vist ikje de og de meinte at de fekk klenå så sykt billgt at d va derfor, så hvis någen ser ein gjeng me norkse kler i Alta, så e de ikje norske, ei heller hyggelige.

Utpå ittemiddagen titta solen frem og me kjente på vårstemingen, det begynte å bli oppkjørt, bortskejmte så me va, ka ska me nå finna på? Heldigvis va det mye bra topptur tereng i området. Overalt hadde me sitt spreke folk sprada ront, det va nå på tide å innvia fellene og gå funksjonen på bindingene våre. Det angra me overhodet ikje på, i blå himmel og sol, 100% påskesteming og litt tynne loft svetta me oss opp på ein fjelltopp. Litt bitre over at me blei passert og parkert av to karer på 40-50 år, men d ska seies de gikk på lettere ski og va tros alt aklimatiserte for disse “high alpine areas”. Slitet va værdt det, en uforglemmlig dag med sol og fersk pudder, heilt fantastisk. Fodle  av gangsperr tok me oss ein kosedag i trekket dagen ittepå før me vendte snuten mot park city.

Park city ga oss ein kveld med smak av uteliv, samt ein bot på 30 daler for å campa over natten i hovedgaten, ka sko ikje me få bo sentralt? Sjokerte over mangelen på høflig gjestfrihet forlot me området og kom oss avgårde til Snow Basin.

“Helsikke, dassene e jo private små rom, med gullkraner!, og de spele jo opera der nere” Pølså e i ekstase itte han har opplevd de fineste “fasilitetene” t nå på turen. Det e tydelig at Snow Basin appelere t en noe vellstående ski turist, her snakke me gigantiske lafta varmestuer med fyr  peisen og luksus steming, me føle oss nesten litt malplaserte her me sidde å lukte vondt og ikje har et einaste Spyder plagg på oss. Selv om armani faktoren va høy så hadde dette anlegget utrolig mye tekniskt og bratt backcountry kjøring, som på grunn av det noe pist fokuserte klientellet ikke ble oppkjørt så veldig raskt.  En bro i langrenns løypen med x antall meter våt løs snø ga oss någen herligt turn økt timer, det va akuratt så å lande i skum baseng jo.

Etter å ha tatt våre farvell me gullkranene, de behagelige toalettene og gigantpeisen i laftehuset måtte me tilbake på veien neste stopp var legenden Jackson Hole.  Her blei me møtt av trefortau i god western stil, herligt. Me hadde litt problemer med å sette oss elegant på barkrakkene som va hestesaler,  ei heller har me cowboy hatter og boots som mange av de andre her, men på tross av dette følte me oss vel tatt imot av denne spesielle byen. På grunn av dårlig vær bestemte me oss for å ikje stå i trekke men å kjøre opp til Teton Pass og bygge t hopp å leke på. I et uoppmerksomt øyeblikk va han far (Anders) i bilen og lot ungane leke uten tilsyn, og ka tror dokker skjer. “Stian; konge, nå ska eg setta dender cork 720 greiene” “Pølså; Bare å mata på” (Journ. anm, husk å les med sauda dialekt)  “Stian; au faen der skjedde d någe i leggen, nei går fint d, oi au helsikke, tror me må t legevakten”

For å sei d sånn, europeiske tjene ikje penger på Stian, der kom han rekane ut fra Emergency, me “Air Cast”, krykker og ein bunke resepter så hjemma hadde vært fodle av røde trekanter.  Ein middag på all you can spear ribs og et par smertestillende e han nå i møye bedre humør og regne me å ver på ski igjen innen uken e over.

 

Mt. Baker, Ørkenen, Salt Lake City og Alta

I Mt. Baker har me fått tre dager med kjempeføre. Me blei tatt imot med åpne armer nok eingang, og blei hooka up me någen lokale kjørere. De tog oss med på någen fantastiske hikes, og me fant kanonbra snø fra fysste tur av. Det e ikkje rart at fjellet og området blir omtalt som någe av det beste Backcountry skiing i N.Amerika. Gjett om me fekk gått ifra oss! Kor absurd e det ikkje, her e me i Mt. Baker, og kjøre på ski og går tur med gamle legender som Dean Collins, sjekk ud Flying Circus, ein fotograf så har flerne forsidebilder enn me e antall år og någen andre kjørere så va sponsa fra topp te tå. Me følte oss temmelig priviligerte. Dette fjellet e definitivt ein plass me ska tebage te. 

Det blei ikkje møye Montana, Idaho og Wyoming på oss, som planen egentlig va. Ein av de me va me fekk ein telefon fra Utah, der de skrøyda øve ein halvmeter pudder. Før me visste ordet av det hadde me kasta oss rett rondt, fylt opp skutå me gasolina og stolte blindt på de 14 timene så Mapquest.com sa kjøreturen sko ta. Itte 22 timer med kjøring igjønå storby og ørken så rulla skutå inn te OL-byen Salt Lake City. Gjett om me blei overraska øve kor fint der va her, tippe de hadde ein skikkelige opprenskning i 2002. Me tog oss som vanlig te rette og spaserte rett inn på Universitet sitt treningssenter å fekk oss ein velfortjente dusj. Gjerna det va lukten av tre staute karer så hadde gått på turer i fjellet 3 dager i strekk me seige fjellgeiter som guider i Baker, så fekk hu te å snu seg vekk når me passerte skranken. Løye ka ei uga uden dusj gjørr me luktå!

Det såg ikkje så lyst ud når me kjørte opp te Alta, ein trikvarters kjøretur fra byen, der me blei møtt av synet av oppkjørte løyper og sammensunken snø. Kor blei pudderet av? Ikkje fekk me bo på parkeringsplassen der oppe heller! Klokkå 0700 dagen ittepå va gutta oppe med godt mot, me sgo hvertfall ha det kjekt itte å ha kjørt så himla langt. Ittekvert så skutå snigla seg oppigjønå veiene oppimot Alta blei snøflakene større og større. 

Me blei møtt av et himla stort smil av ei koselige PR-dama, så gledelig kunne medele at Johnny, ein lokale legende, sko visa oss fjellet fra sin beste side. Johnny mann satte prikken over i`en for heile dagen når an bare sa, “kom an guttar idag går me foran køen!” Me tulle ikkje når me seie at ikkje mindre enn 50 m me hungrige pudderhunder stod i køen, ein goe halvtime før heisen åpna. Gjett om me fekk møye pes for å gå rett inn foran heile gjengen!

Spente så me va spurta me av heisen på topp. Sitat Kristian: ” Eg e så stoke`a at eg holle heilt ærligt på å spy”. Me heiv oss itte Johnny, uvitende for ka så venta oss ud i waist-high pudder. Eg trodde snorkel føre va någe me bare såg på film, men itte et par svinger,kroppen full av adrenalin, gjekk det opp for meg at eg fekk jo ikkje pusta! Snøen va øvealt. Ikkje mindre enn 23 tommer med champange tørr pudder hadde falt i løpet av natten og det snødde kattar ennå!

Dagen idag har me venta lenge på. Og gjett om den gjorde de stive ryggane itte kjøreturen verdt det. Hadde bare kver dag vært som denne. Det love bra, siden vervarselet love oss liga møye nedbør imårå og!